av Francesco Matera
En kraftig opprustning er det Europa ser i den ikke altfor fjerne horisonten. Krigsvindene som kommer fra Ukraina og trusselen om et bunnsolid Russland, som er i stand til å utfordre Vesten, til tross for de tunge sanksjonene som er påført det, er bare noen av faktorene som presser det gamle kontinentet til seriøst å måtte tenke på en annen tilnærming i utenrikspolitikk, sørge for et felles forsvar med etablering av en kommissær for militære anliggender. Som sagt på "advarsel” kommer ikke bare fra Russland og kinesiske ambisjoner i Middelhavet, men også fra USA etter at den trolig nye presidenten, Donald Trump, minnet NATOs medlemsland om behovet for å forplikte 2 prosent av deres BNP til militærutgifter.
Hvis det ikke lykkes, inviterte Trump selv Putin til å gjøre det han anså som mest hensiktsmessig fordi ikke-kompatible land ikke ville nyte den amerikanske defensive paraplyen. Selv om Trumps uheldige uttreden lukter av en valgkampgimmick, kommer det likevel klart frem at det er nødvendig å bøte på mellomrom institusjonell i samfunnsforsvar som, som en logisk konsekvens, også sørger for ensrettethet i anliggender til innkjøp militær. Dette er på grunn av de ulike utfordringene som EU allerede står overfor, og som den kan bli tvunget til å møte alene for å forsvare sine strategiske interesser som ofte ikke sammenfaller med NATOs (en rent defensiv organisasjon) eller amerikanernes.
I denne forbindelse er forslaget til en dedikert plan fra EU-kommisjonen og den høye representanten for utenrikssaker og sikkerhet for en ny industristrategi for europeisk forsvar allerede klart. Forslaget kan godkjennes allerede neste møte i mars. Målet er å klargjøre en vei som lar den europeiske forsvarsindustrielle og teknologiske basen maksimere sin reaksjonsberedskap, ansett som avgjørende i den nåværende geopolitiske konteksten.
I 2022 økte medlemslandenes militærutgifter for åttende år på rad og nådde 240 milliarder euro. Imidlertid kom 78 % av krigsmateriellet som ble kjøpt inn fra krigens start i Ukraina til juni 2023 fra ikke-europeiske leverandører, nesten to tredjedeler av disse kom fra USA. Videre er produksjonen av de 46 mest påtrengende militærvarene spredt over 23 forskjellige medlemsland, noe som understreker behovet for større samhørighet og samarbeid.
EU-forslaget søker å møte disse utfordringene gjennom tre veiledende prinsipper: forbedring, samarbeid og europeisk fokus. Dette betyr rasjonalisering av forsyninger gjennom felles innkjøp, i tråd med positive erfaringer som de som er knyttet til vaksiner og gass, involvering av industrielle aktører og etablering av en europeisk forsvarsindustrigruppe på høyt nivå.
Videre tar forslaget sikte på å identifisere programmer av felles interesse for å konsentrere europeisk innsats og finansiering, og fremme fremveksten av autonome europeiske forsvarsevner, slik som cyberforsvar og integrerte luft- og missilforsvarssystemer. Det foreslås også å styrke det europeiske instrumentet for felles innkjøp for å øke andelen fellesinnkjøp innen 2030 og for å standardisere Standard av våpeninteroperabilitet.
For å støtte denne transformasjonen gir forslaget et nytt regelverk kalt Europeisk våpenprogram, som tilbyr økonomiske insentiver til kompatible medlemsstater og skattelettelser for felles kjøp. Videre foreslås det gradvis opprettelse av en europeisk militær salgsmekanisme for å sikre en tilstrekkelig og effektiv forsyning av europeisk utstyr.
Det er derfor behov for betydelige midler, så planen innebærer å henvende seg til Den europeiske investeringsbanken og reformere eksisterende instrumenter som InvestEu for å støtte forsvarsmål.
Videre foreslås det å integrere forsvarsbehov i strukturfondene til samholdspolitikken. Selv om noen kvantitative detaljer mangler, blir teksten for tiden evaluert og dens grunnleggende struktur ser ut til å forbli uendret, gitt konvergensen om behovet for å sette forsvar og sikkerhet som en prioritet for EU.
Abonner på vårt nyhetsbrev!